Å stille opp, koster

Vi lever i en tid hvor det snakkes mye om meg. Hva jeg vil. Hva jeg trenger. Hva jeg fortjener.

På mange måter er det bra – fordi mange har brukt rikelig med tid på å presse egne behov vekk for å passe inn i andres forventninger.

Men det har gått litt langt eller...?

Hvis hver celle i kroppen bare skulle tenkt på seg selv, hva hadde skjedd med resten av kroppen? Hvis hver dråpe i havet bare skulle sett seg selv som en egen dråpe, hva hadde blitt igjen av havet?

Vi er ikke bare individuelle prosjekter. Vi er også en del av noe. Familier. Vennskap. Relasjoner. Arbeidsplasser. Samfunn.

Jeg tror vi snakker mye om hva vi ønsker oss fra andre, og litt for lite om hva vi selv leverer.

Vi vil ha venner som stiller opp. Men stiller vi opp selv?

Vi vil bli sett. Men hvor flinke er vi til å se?

Å stille opp kan være å ta telefonen midt i middagen.

• Kjøre litt lenger fordi noen trenger det.
• Sende meldingen du nesten ikke gadd.
• Inkludere noen uten at de må spørre.

Det er ikke alltid stort. Men det koster ofte noe. Tid. Energi. Komfort. Kalenderplass. Ego.

Kanskje er det akkurat derfor det betyr noe. For hvis vi bare stiller opp når det passer perfekt, når vi har overskudd og når det ikke koster oss noe – vil jeg heller kalle det praktisk deltakelse. Selvfølgelig skal vi ha grenser.

Vi skal ikke brenne oss selv ned for å holde andre varme. Men det finnes en forskjell på grenser og likegyldighet. En forskjell på egenomsorg og ego.

Ekte velvære handler ikke bare om å ta vare på seg selv. Det handler også om hvordan vi er for andre.

Hva slags venn er jeg?

Hva slags partner er jeg?

Hva slags menneske er jeg når det ikke handler om meg?

Vi trenger mer av hverandre. Ikke mindre.

Så ja, ta vare på deg selv. Men ikke gjør meg selv til hele livsfilosofien. For et godt liv bygges ikke bare av hva du får. Det bygges også av hva du gir.

Og noen ganger koster det å stille opp.

Men det er kanskje nettopp det som gjør det verdifullt.